EUROPA

Etter en 12 timers lang flytur fra Buenos Aires til Madrid, i et enormt fly, tok vi undergrunnen ned til Madrid togstasjon. Denne togstasjonen ble rammet av et fryktelig terrorangrep for noen år siden. Men denne dagen var det forholdsvis rolig.

Det var derimot så mye trafikk at vi måtte stå over to tog som var full. Klokken 20 på kvelden kom vi oss videre til Malaga, og var fremme fire timer senere. Det var et raskt og behagelig tog, men det virker ikke så billig da turen kostet 400,- pr. pers.



I Malaga ble vi mottatt av søskenbarnet til Liv, Lill og mannen Erik som kjørte oss til Las Lagunas i Fuengirola. Fuengirola er en stor provinsby som ligger ved kysten av Spania mot Marokko. Byen kan skimtes bak Liv og Lill nede i disen. Vi har besøkt den 9 km lange badestranden som begynner å våkne til liv etter vinteren.

Nå har vi sett enda ett av verdens 7 underverk, tante Alfa.
Tante Alfa er visstnok ikke registrert som et underverk, men det skal vi ordne med UNESCO når vi kommer hjem. Hun vil gli lett igjennom med sine snart 80 år, frisk, rask og sporty som hun er. En biltur om dagen i spansk trafikk, to dager med boule (kulespill), daglige turer på internet for å lese nytt og spanskkurs holder henne i vigør.

I tillegg til den nydelige sengen med to dyner, så er frokosten på altanen en av høydepunktene på dagen. Der har vi en flott utsikt til badeland, med folk som rutsjer og hyler av fryd. Det med to dyner er en lettelse etter å ha sloss om et lite laken det meste av turen i 9 måneder. Alle skjønner at slike ting kan slite på et forhold.

Tante Alfa har kjøpt seg en fin leilighet i et større kompleks for noen år siden. Her bor bare spanjoler utenom henne. Men ellers i byen og omlandet er det mange utlendinger som har slått seg ned, kjøpt seg leilighet eller bygd hus. Dette er mer et typisk turistområde som mange av oss kjenner til. Storparten av innvandrerne her er engelskmenn, tyskere og skandinaver. Da vi var ute og ruslet en tur i helgen, gikk vi på en flokk med engelskmenn kledd i små lekre kjoler. De bråkte og ropte slik bare engelskmenn kan gjøre i Syden.



Lill og Eirik bor i en villa litt utenfor byen, oppe i åsen. De har en praktfull utsikt over kysten og en flott balkong og hage der vi virkelig kan nyte lunsjen.


I helgen tok de oss med til en tallerkenrestaurant. Navnet har den fra sin spesielle serveringsstil. Dette var restauranter som tidligere serverte gjennomgående trafikk, men som nå er blitt turistattraksjon. Vi spaserte gjennom flere haller før vi kom frem der vi ønsket å sitte. I denne restauranten kan du se langt etter menyen, for den finnes ikke. Kelnerne går rundt med tallerkener ferdig tilberedt med mat. Det kan være fisk, grillet kjøtt, salater, reker og ellers mye annet rart. De roper og skriker ut hva de har, og når du ser eller hører noe du liker roper du ut og peiver med armene. Så får du et fat med lekker mat. Etter hvert som du får nye fat stabler du de bare oppå hverandre.


Når du ber om regningen må sette en kraftig strek på papirduken for å markere hvor ditt spiseområde er. Så tar en mann og teller opp alle tallerkene i området, der de store og små fatene har faste priser uansett hva som var på. Etter litt rask hoderegning rabler han ned prisen på duken, og du betaler. Ettersom ikke en eneste sum blir slått inn i kasseapparat, regner jeg med dem tar vare på papirdukene og leverer de til skattefogden etterpå? Ettersom det var rundt totusen gjester innom, som brukte minimum et snitt på 25 euro, så kan dere jo selv regne dere til dagsomsetningen der.

Hei Yngve, nu har vi like fin bil som du (i 10 min.), bortsett fra at denne er i orden.